Høstens vakreste eventyr

[dropcap]E[/dropcap]tter flere fine turer i løpet av våren og sommeren er det veldig lett å svare ”jepp, jeg er med!” Det er ikke mange dager med jobb etter en tur som skal til før man kjenner suget etter frihetsfølelsen og eventyrlysten trenge seg på på nytt.  For min del finnes det ikke en større frihetsfølelse enn å vite at bilen er klar. Alt jeg trenger for en hver situasjon er lastet opp, tanken er full og går tanken tom har jeg 80 liter ekstra i Jerrykanner på planet. Dyne og pute er med, takteltet er klart og kjøleboksen satt til fire grader.

Thorstein legger ut en post på forumet hvor vi sier at vi skal på tur og lurer på om noen flere vil være med. Og det var det! Terje, men sin helt rå Jeep Wrangler Rubicon på 37 tommer, kom over fjellet fra Bergen og møtte oss på Gol.

Vi prater selvfølgelig litt bil først før vi drar på KIWI for å fylle opp kjølebager med mat og drikke. Thorstein og jeg innfører Terje i ”desserttradisjoner” på tur; sjokolademousse, gele, krem og vaniljesaus har blitt en slager. Fordelen med å dra på tur, tre mann, tre biler, og tre kjølebokser er at både middag og dessert kan ligge kaldt, og det er fortsatt plass til en pils eller to i kjølen.

Denne turen har vi en veldig diffus plan. Det eneste vi har bestemt er tidsrom og at vi skal kjøre Jotunheimvegen. Thorstein og jeg har kjørt denne tidligere i sommer, men da i så mye tåke og regn at vi fikk med oss at det var grusvei, og at det var litt lyng i veikanten. Thats it. Men denne gangen ser det mer lovende ut. Vi kjører fra Gol mot Hemsedal, tar av ved avkjøringen mot Lykkja og kjører Panoramavegen over til Vaset og Valdres, retning Jotunheimvegen. Vi kjører forbi Beitostølen, hvor vi får oss en overraskelse ”Valdresflya stengt” står det på et stort gult skilt, med flotte varsellys på. Jeg ligger først i kolonnen og informerer via CB´n ”Hva faen?! Nå?! Er det mulig..?!” kommer det fra Land Cruiseren bakerst i rekka. ”Det er så typisk vår flaks at en eller annen har kjørt ut oppå der akkurat nå..” Vi tar en liten pit-stop og blir enige om at vi kjører på. Har vi flaks er veien stengt lenger inn på vidda enn der vi skal ta av og kjøre østover Jotunheimvegen. Vi nærmer oss den første bommen og optimismen i kolonnen stiger da den er åpen, og ingen nye skilt. Vi  kommer til Bygdin fjellhotell og nå er optimismen virkelig på tur opp. Det er ikke mange hundre meter igjen til vi skal ta av og sjansen for at vegen er stengt på den strekningen er liten.

Solen skinner fra skyfri, blå himmel i det vi tar av E16 og svinger inn på Jotunheimvegen. Denne gangen kan vi se langt innover og utsikten er fantastisk.

Thorstein og jeg har på forhånd sett for oss et område langs veien vi vil prøve å campe ved. En liten avstikker, en anleggsvei, går nedover mot vannet og gjør at vi kan komme oss litt unna veien, og være for oss selv.  Vi kjører ned, finner et fint område og begynner å rigge opp camp i det solen går ned. Det er taco på menyen og den smaker ekstra godt i frisk fjelluft, ved bålet under en fantastisk detaljrik stjernehimmel. Den romantiske stemningen er nesten til å ta og føle på, men blir fort slått tilbake da tre menn går til hver sin bil og hvert sitt telt for å ta kvelden.

Dagen etter våkner vi til rim på innsiden av teltduken, is på  bilruter og tåke. Vi setter opp et kamera som tar en timelapse av campen mens vi spiser frokost og rigger ned, tåken kommer og går og lager et flott spill av farger og lys over og rundt oss på morgenkvisten. For å være korrekt blir det feil å kalle det tåke da det egentlig var frostrøyk fra vannet som ligger litt nedenfor campen. Så fort solen kom litt opp på himmelen og fikk full styrke forsvant ”tåken” og vi var tilbake til knall sol fra skyfri himmel, og for å gjøre det hele helt upåklagelig er det helt vindstille.

Vi har en rolig dag, og bruker mye tid på å filme turen, kjøre frem, sette opp kamera, tilbake, kjøre forbi kamera i kolonne, snu, tilbake å hente kamera igjen, timene går. Alle har vært enige om, og innstilt på, at det skal lages en film fra denne turen, så vi koser oss på fjellet i flott oktobervær og kjører ikke så fryktelig langt denne dagen. Vi finner et fint sted og bestemmer oss for å slå opp camp. Vi fyrer bål, sitter og prater skit og ser på solnedgang og reinsdyr som passerer oss i det fjerne.

I kveld er det grillet kyllingfilet på menyen og et godt samarbeid gjør til at dette blir en suksess. Vi diskuterer kart for både morgendagen og fremtidige reiser. Thorstein og jeg har jo vært på en del turer sammen, og det kommer helt klart til å bli flere. Terje har foreløpig bare vært med på denne turen, men det er garantert ikke den siste!

Igjen har vi en flott kveld ved bålet, stjerneklart og vindstille vær. Det er ingen selvfølge når vi velger å campe på snaufjellet mer enn 1000  meter over havet i starten av oktober.

Vi fortsetter i behagelig turtempo, med stopp for filming og bilder,  retning Skåbu dag nr 3. I sommer brukte vi mellom tre og fire timer på  Jotunheimvegen, denne turen har det blitt to dager og to netter. Det er mer interessant å kjøre når man ser den fantastiske naturen og utsikten, ingen tvil om det.

Vi krysser over E6 ved Vinstra og har sett oss ut en liten runde på østsiden av E6, via Frydalen og vi er også en liten tur innom Rondane Nasjonalpark på veien.  Etter å ha fylt opp biler med ved fra YX på Vinstra kjører vi nå oppover en relativt smal og dårlig asfaltvei. Igjen stiger spenningen når det gjelder veikvalitet og overflate. Det er ikke lett å vite utfra kartet om det er grus eller asfalt vei. Noen ganger er det ikke vei i det hele tatt, der det ser ut som vei på kartet. Vi nærmest hopper over en asfaltkant og får igjen grus under dekkene. Fulltreffer igjen! Timene går fort når man koser seg på grusvei med rundt 20 PSI i dekkene og snitthastighet på rundt 40 km/t. Vi kommer inn på E6 igjen litt nord for Vinstra, ved Kvam, etter det som i Land Rover miljøet heter en ”snaromvei” via Frydalen.

Jeg tenker at det er disse ”snaromveiene” som er mye av det vi som driver med Overlanding er ute etter. Vi kjører gjerne noen mil ekstra for å kjøre en strekning med mindre trafikk, bedre vei (les dårlig vei om du kjører Tesla) og mer natur hvis vi har sjansen. Det handler om å  komme seg utenfor de mest trafikkerte områdene, se de mindre besøkte stedene, finne de bortgjemte små paradis som det finnes så utrolig mange av, bare man tar seg tid til å lete og prøve litt.

Vi bestemmer oss for å ta en liten transportetappe fra Kvam og nordover mot Dovre på E6.  Vi kjører på som en liten eksotisk kolonne med tre noe spesielle biler. Folk glaner, barn vinker fra baksetet og noen kjører omtrent av veien når de ser oss komme. Og for barna i baksetet på Teslaen, jeg vil tro det er et imponerende syn når tre turrigga store biler på grove dekk, med nok sand oppetter siden til å gruse opptil flere gårdsplasser på nytt, kommer dundrende oppover E6.

Ved Dovre tar vi av veien på en avkjøring som er så brå at flere av oss for ommøblert bagasjen litt for å klare svingen. Vi kjører østover og har sett oss ut Grimsdalen som et fint sted å finne camp. Vi kjører oppover, og oppover, og enda mer oppover og kommer opp på noen store vidder. Følelsen av å være langt unna sivilisasjon er ikke til å unngå. I det solen går ned, får vi noen kule filmklipp av biler med ekstralys og flott fargespill på himmelen. Etter at vi er fornøyde med opptakene bestemmer vi oss for å kjøre på et lite stykke til, siden det her oppe er ganske kaldt og surt. På kartet ser vi at det ikke er lenge før veien stuper ned i en liten dal, og vi satser på å finne et sted med litt mer le for vinden.

Vi er på nytt inne i Rondane  Nasjonalpark, denne gangen i den nordlige enden. Vi skal krysse parken og i og med at dette er nasjonalpark er vi på jakt etter et sted å campe som er tilrettelagt for nettopp dette.

Det er nå blitt helt mørkt og vi sender Terje opp i front, Jeepen er utstyrt med såpas mye lys både fremover, bakover og ut på sidene at det skulle ikke forundre meg om NASA ble interessert i aktiviteten i Grimsdalen den kvelden. Lys er kjekt når man skal finne camp i mørket, ingen tvil om det. Vi finner en fin plass, ca 50 meter fra veien står det et bord med benker til, det er en bålplass her og hjulspor helt ned. Det må da være lov å campe her?

Vi fyrer bål, setter opp camp og begynner på middagen, alt på en gang, og multitaskingen går overraskende bra til mannfolk å være! Det er ikke lenge før telt er oppe, middagen er klar og  Thorstein har laget et bål som ser ut som han bare har satt fyr på en hel vedsekk! All ære til et stort og godt bål. Det blir fort kaldt uten, når temperaturen synker ned mot -5 grader og vi sitter stille og prater. Å sitte ved bålet og se på flammene er en beroligende følelse, og en perfekt avslutning på en bra dag.

 

Igjen våkner vi til frost og kulde, vi tar oss god tid på morgenen slik at solen får tid til å komme helt ned til campen, og tint opp litt telt før vi pakker de sammen. Vi kjører videre østover dalen forbi noen gamle, flotte seterbygninger og steinmurer. Etter hvert åpner landskapet seg og vi får en følelse at vi er på et sted som kan minne om både Island og Mars. Det er eksotisk, det er vilt, det er sol fra skyfri himmel, det er perfekt. Jeg tar meg selv i å tenke at ”akkurat nå er det ikke noe annet sted i hele verden jeg heller ville vært enn akkurat her, bak rattet i min Defender.

Jeg sitter med varmeapparatet på maks varme, noe som hvis man legger litt godvilje til blir en god lunk i bilen når utetemperaturen er rundt 0 grader.  Jeg sitter helt inntil den lille fortruta, med beina litt på skrå på grunn av pedalstillingen. At setene er byttet ut med seter fra en BMW er en god ting. Bilen bråker, bilen rister på grove grusveier, bilen er trekkfull ( jeg kan jo se ut i bunn av dørene, når døra er lukket…), men jeg ville ikke byttet det mot noe som helst! Det er ingen andre kjøretøy som kan gi den karakter og den opplevelse av en tur, som det en Land Rover Defender gjør. ”Every trip in a Defender is an adventure” er det noe som heter, og det er like sant som at Jorden er rund.

Vi møter igjen E6, denne gang ved Venabygd. Vi kjører sørover noen kilometer før vi tar av mot øst på Ringebu, opp på Ringebufjellet. Igjen går dagslyset fra oss da kjøring og filming er så moro! Det dukker etter hvert opp en liten stikkveien foran oss på GPSen og vi bestemmer oss for å gi den en sjanse. Siden det er mørkt, igjen, sender vi Terje og hans lysshow av en Jeep først og det går ikke lenge før vi hører bergenseren på radioen ”Men i helvete..” Interessen stiger. Vi kjører på en vei med to hjulspor og gress i midten, en flokk med ryper har akkurat blitt skremt opp fra skogen av våre tre noe bråkete farkoster. Jeg tenker at her har det skjedd noe? Noen står fast? Eller alle overlanderes største frykt; låst bom. ”Hva skjer?” kommer det fra Thorstein. ”Det er faen meg en elv vi kan krysse her!” Kommer det fra Jeepen i front! Det går 0,0004 nanosekunder før radioen min lager så mye lyd at man skulle tro Thorstein har vunnet i et lotteri fra Nigeria! Grusvei, med elvekryssing, i mørket! Gleden, entusiasmen og iveren blant oss tre guttene er som hos en gjeng seksåringer som får sukkerspinn nummer elleve en dag på Tusenfryd!

Vi holder på frem og tilbake, filmer i forskjellige vinkler og leker oss i vannet, før vi kjører innover for å se hva som er i enden av veien. Etter et godt stykke i to hjulspor, kommer vi til en innhegning for sanking av sauer. Dette var et lite interessant sted å campe, og Terje hadde sett en fin plass rett før elvekryssingen, så vi bestemmer oss for å gå for denne. Vi krysser elven en siste gang, rigger oss til mellom småbjørk og en flott bålplass.

Det er siste kvelden og stemningen er god. Terskelen for å hive ved på bålet er lav i og med at vi fremdeles har tre sekker ved igjen. Thorstein og Terje fyrer bål som to pyromaner på tur, mens jeg lager noe som etter hvert har blitt min signarur-rett. Vi snakker pasta med chorizzo pølse, en enkel saus og grønnsaker til.  Middagen fortæres ved et imponerende bål, det er nesten å forvente at bjørkene i nærheten har kommet med nye skudd neste morgen.

Vi våkner ikke av nye skudd, men av bildører som blir lukket, og folk som snakker. Camp var kanskje ikke like avsides som vi hadde trodd? Jeg står opp, krabber ned fra teltet og kommer i kontakt med to jegere. De er ikke rent lite imponert over oppsettet vårt og lurer på om vi jakter rein eller rype. ”Vi jakter gode opplevelser, fine steder og gode minner” svarer jeg. ”Vi er bare på tur.” ”Ja-a, det går vel også an..” svarer den ene jegeren før han fortsetter: ”Har dere sett noe rype da?” ”Jada, det har vi, vi skremte nok opp en flokk på  tjue til tretti stykker fra skogen her da vi kom i går kveld!” Jegerne ble flere cm høyere av iver og takket hjertelig for informasjonen. ”Det er godt å vite!” Jeg lot selvfølgelig være å si noe om at vi hadde holdt på å leke i elva kvelden før og at de rypene som eventuelt var i området, sikkert nå har blitt skremt langt, langt vekk. ”Skitt jakt!” Sier jeg i det de er på  vei over elva og innover i marka.

Vi pakker sammen alt utstyret for siste gang på denne turen. I dag er planen å kjøre videre over Ringebufjellet. Thorstein, som har vært navigatør på denne turen, har funnet en alternativ rute vi vil sjekke ut. Den går sør-østover ned Imsdalen og til Rv3.  Fulltreffer igjen! Det er flott grusvei som ligger fint i ett med terrenget, noen hytter innimellom, men mest uberørt natur. Vi kjører langs en elv, småskog og fine detaljer kommer på rad og  rekke nedover dalen. Når vi treffer Rv3 er det oppe til vurdering om vi skal fylle litt luft i dekkene igjen, men vi bestemmer oss for å vente til vi har funnet ut om Birkebeinervegen er asfalt eller gruset.

Vi kjører bare et par hundre meter på Rv3 før vi tar opp Birkebeinervegen mot vest, retning Lillehammer.  BINGO! Det er grusvei! Her er det mer hytter og sivilisasjon, men fortsatt flott natur og fint terreng å kjøre i. Etter cirka tre timer til på flott grusvei, kommer vi ut igjen ved Moelv.

Det blir lunsj på Cirkle K i dag. Det er på tide å oppsummere turen, og skille lag. Terje kjører retning Bergen og Thorstein og jeg dundrer på nedover E6 i retning Oslo, Asker og Tranby. CBn går vel nesten varm med at vi prater om hvor flott denne turen har vært! Vi kunne ikke vært mer heldig med været, knall blå himmel, sol og fint hele veien. Vi har hatt flere camper på over 1000 meter over havet, og det har vært rene luksusen å sove i takteltet.

Det er med lette tendenser til depresjon jeg svinger bilen inn i tunet og skur av tenninga. Er det noe vits i å rydde bilen, eller skal jeg bare skite i jobb og forpliktelser og reise ut i verden på nytt i morgen?  Det er det som driver oss, det evige suget etter nye opplevelser, finne fine veier, nye utfordringer, møte folk langs veien, og sist men ikke minst, dra på tur med gode venner.

Takk for turen, jeg kan nesten ikke vente til neste gang bilene er pakket og vi igjen setter ut på nye eventyr.

Reisehilsen fra eier av Poppnagelwagen (Les Defender) Øyvind Kvamme